Selv om verden var mest opptatt med krig fra 1939 til 1945 rullet travsporten videre mange steder, ikke minst i USA. I Lexington i 1940 ble et blåblodig hingstføll født. Som sønn til avlschampionen Volomite og superhoppa Evensong var det nemlig ikke noe i veien med genene til Volo Song, helbror til blant annet Victory Song, og hesten ble også steindyr. 5000 dollar kostet Volo Song som åring - en liten formue på den tiden.

Året etter etablerte hingsten seg umiddelbart som årgangens beste og vant alle årgangsløpene, inkludert toårsutgaven av Kentucky Futurity (toårsutgaven av løpet kjøres ikke lenger, red.anm). Hingsten ble naturlig nok også megafavoritt i Hambletonian, og Volo Song skuffet ikke - selv om han gjorde det litt spennende. I den første avdelingen galopperte han nemlig bort 80-100 meter tidlig i løpet, men leverte en enorm opphenting og ble tredje. I det to neste avdelingene holdt imidlertid stjernen seg til trav, og da var det ikke snakk om saken: Volo Song vant helenkelt foran Worthy Boy og Phonograph, alle tre for øvrig etter Volomite.

Det har vært mange imponerende vinnere av storløp gjennom tidene, men av disse er det få, om ingen. som har imponert som Volo Song. Hestefolk som så Volo Song var lyriske over hesten med den mest perfekte teknikken man noensinne hadde sett. Da den legendarisk travtreneren Delvin Miller i 1993 ble bedt av Hoof Beats om å sette opp en liste over de ti beste traverne han hadde sett - og Miller hadde sett alt og alle gjennom syv tiår på travbaner rundt om i verden - så satte han først opp Volo Song på førsteplass, foran Mack Lobell, Peace Corps, Pronto Don, Greyhound, Super Bowl, Scott Frost, Armbro Flight og den franske trioen Ourasi, Roquepine og Ideal du Gazeau. Etter en lang samtale valgte han å bytte om på de to første på lista, men det er interessant at han uansett holdt Volo Song som bedre enn Greyhound.

Dyring

En annen som mente Volo Song hadde større potensial enn Greyhound var Edward J Baker, vanligvis bare kjent som Colonel EJ Baker, i travsporten best kjent som eier til legendariske Greyhound. Da rike Baker ville ha en ny travstjerne i begynnelsen av 1944 gravde han fryktelig dypt i lommeboka og tok frem 35 000 dollar for å kjøpe inn Volo Song. Hesten ble da flyttet fra Ben White, som hadde trent og kusket hesten frem til da i karrieren, og til Henry Fitzpatrick.

På den nye stallen imponerte Volo Song kolossalt, og i begynnelsen av juni uttalte Fitzpatrick at Volo Song lekte med passgjengeren King's Counsel i trening og kunne slå denne uansett løpsopplegg. Det fikk de fleste til å stusse, for King's Counsel var en skremmende god passgjenger som på den tiden hadde rekord på 14,0, noe Volo Song, som hadde rekord på 16,1 fra treårssesongen, ennå ikke hadde vært i nærheten av. I 1944 vant for øvrig King's Counsel 10 av 12 starter og senket rekorden til 13,3.

Oppvisningen

En måned senere var det imidlertid ingen som stusset ved Volo Songs evner etter en spektakulær oppvisning på North Randall-banen i Cleveland, for i the Stallion Stakes satte Volo Song ny verdensrekord for fireåringer på 1.57 3/4, en kilometertid på 13,2. Det var dog ikke verdensrekorden i seg selv, men snarere måten det ble gjort på, som imponerte alle.

I den første avdelingen bare jogget Volo Song hjem seieren på 16,6, men i det andre heatet valgte Fitzpatrick å la fireåringen strekke litt på seg. Ifølge Harness Horse, var det "en fartsoppvisning så uventet og briljant at mange ble målløse der og da, før eiere og trenere rundt banen raskt sammenlignet klokkene sine. Praktisk talt alle viste 1:57 eller 1:57 1/4, altså 12,7 eller 12,9, men den offisielle rapporten oppga tiden som 1:57 3/4, 13,2 i kilometertid, med følgende quarters: 29 1/4, 30, 30 1/4 og 28 1/4 sekunder."

Da hadde Volo Song forlatt konkurrentene tidlig og fikk jogge i eget tempo før han ble bedt om litt mer på slutten. Da hadde han akselerert voldsomt og avsluttet i 10-fart. I 1943 var det helt uhørt for en fireåring; til sammenligning hadde Greyhound satt sin legendariske rekord på 11,6 som seksåring.

Eier Baker og trener Fitzpatrick var på dette tidspunktet overbevist om at Volo Song kom til å radere ut slå Greyhounds 11,6. Eieren fikk også et bud på 100 000 dollar, en formue under krigen, men valgte å avslå dette.

Fem brudd

Etter oppvisningen i Cleveland var spørsmålet hvor hesten så skulle han starte. Hesten ble invitert til den lynraske banen på Old Orchard Beach i Maine - en bane hvor mange verdensrekorden ble satt i gamle dager. Den legendarisk treneren "Doc" Parshall sa senere at hvis Volo Song hadde dratt til Old Orchard ville han helt sikkert ha travet på 1:54 1/2, en kilometertid på 11,2, men i iveren til å vise frem hesten valgte man et ubetydelig oppvisningsløp i Elkhorn, Wisconsin med bare 200 dollar i førstepremie. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

16. juli 1944, bare seks dager etter stjerneprestajonen i Cleveland, startet Volo Song på Walworth County Fairgrounds i Elkhorn. Hesten lå i tet på det som skal ha vært en noe ujevn bane, men midtveis i løpet bråbremset han, gikk kort opp på bakbeina og hoppet så rundt på tre bein. Hesten ble hjulpet til stallen, og i begynnelsen trodde man det var snakk om et enkelt brudd som kunne leges slik at hingsten kunne reddes for avl. Man gjorde et forsøk, men det viste seg snart at det var umulig. Et røntgenbilde tre dager senere viste nemlig at Volo Song hadde fem benbrudd (!) i det samme området, og dyrevelferd gjorde at det ikke var noen annen utvei enn å avlive hesten.

Volo Song ble begravd i St Charles, Illinois. Hans død er jevnlig omtalt som den største tragedien som han skjedd amerikansk travsport.