Da Ayres kom opp bak startbilen sammen med resten av feltet i det første heatet av Ohio Standardbred Futurity 18. september 1963, var verdensrekorden for toåringer på 800-metersbane 16,6. Litt over to minutter senere hadde supertalentet senket det på spinnvilt vis til 14,7 ved å vinne med 18 lengder tilbake til feltet. Publikum var naturligvis fra seg av begeistring, men det var ikke trener og kusk John F Simpson, som var fly forbannet på fartsfantomet

- Den rekorden satte Ayres på egen hånd. Jeg prøvde å holde ham tilbake. Jeg ville at han skulle spare litt av energien til andre og tredje heat, men nei da. Hesten gikk rett til front og tok tak i bittet. Han var som en løpsk hest, kommenterte Simpson i en kommentar til journalisten Roy McHugh.

Vanvittig tempo

I starten på det andre heatet holdt Simpson igjen alt han kunne og var bestemt på å ta opp - samt å vise toåringen hvem som var sjefen. Det kunne han egentlig spart seg for. Der i gården var det nemlig en sjef, nemlig Ayres. Hingsten dro unna i et vanvittig tempo og passerte 1200 meter på smått vanvittige 13,3. Mot slutten ble Ayres imidlertid sliten, og etter å ha blitt dratt på nesten hele veien galopperte han inn på oppløpet. Dermed kom Smart Rodney bakfra og vant på 15,7.

Reglene tilsa, som var vanlig i USA på den tiden, at man måtte vinne to heat for å vinne løpet. Dermed var det duket for en duell mellom Ayres og Smart Rodney for å avgjøre vinneren.

- Ikke noe jeg kunne gjort

Noen duell ble det ikke. Man kunne ane at noe var i gjære da Ayres ikke ville opp bak bilen, men de to hestene kom seg av gårde. Enormt fotrappe Ayres tok igjen teten, men etter en runde syntes bråkebøtta åpenbart at nok fikk være nok. Hesten bremset og snudde ut mot stallområdet på egen hånd, selv om Simpson både brukte pisken og dro ivrig i tømmene for å få hesten til å faktisk konkurrere. Men igjen, det kunne han godt ha spart seg for, det var nemlig bare en sjef der i gården - og han hadde fire bein.

- Det var ikke noe jeg kunne gjøre. Han hadde bestemt seg, sa Simpson oppgitt.

En godt råd

Løpet ble Ayres' siste for året: Simpson var ikke villig til å starte med en hest han ikke følte han kunne stole på. Dessuten var han fast bestemt på å få has på den barnslige pøbel-oppførselen som hadde ført til at Ayres i nasjonale media nå ble omtalt som blant annet "psycho" og "crazy horse."

Han forhørte seg litt og fikk et godt råd fra den legendarisk treneren Delvin Miller. Rådet gikk på å sette bråkebøtta i en liten flokk med hester rundt seg hele tiden, ingen unntak. Simpson var like sta som Ayres og bestemte seg for at pøbelfrøet skulle bli voksen. Gjennom hele vinteren trente Ayres, uten et eneste unntak, med en hest foran seg, en hest bak seg, en til venstre og en til høyre. Han fikk aldri muligheten til gjøre noe som helst på egen hånd.

Men kom det til å fungere?

- Det som bekymret meg mest var at når du prøver å korrigere en feil så kan man i prosessen utvikle andre unoter istedenfor. Jeg var også bekymret for at han kunne miste litt av den enorme naturlige hurtigheten. Det viste seg imidlertid at oppskriften fungerte, og han ble en perfekt travhest, fortalte Simpson senere til avisa Lexington Herald-Leader.

En rehabilitert ungdomskriminell

Før treårsesongen var Speedy Count den tidlige Hambletonian-favoritten etter en fantastisk toårssesong. Men, i 1964 var Ayres som en rehabilitert ungdomkriminell. Da han kom til start lystret hingsten alltid på Simpson og oppførte seg perfekt i banen. Resultatet var at konkurrentene vanligvis var sjanseløse. Ayres vant 13 av 15 løp som treåring, og ble også den tredje hesten til å vinne Triple Crown, altså de tre storløpene Hambletonian, Yonkers og Kentucky Futurity. I Hambletonian vant han det første heatet på 12,6, en tangering av verdensrekorden for treåringer. Han ble også tredje i avstemningen om årets hest, bak passgjengeren Bret Hanover og ett år eldre Speedy Scot.

Ayres havnet i avl på Hanover Shoe Farm og hadde blandete resultater, men produserte to Hambletonian-vinnere i helbrødrene Timothy T og Christopher T. Sistnevnte er også morfar til den norske hingstechampionen Speedy Tomali. Timothy T ble eksportert til Italia etter unghestsesongene og vant senere også Elitloppet. Han hadde et par andre sønner som dominerte italiensk travsport på 70-tallet i Top Hanover og The Last Hurray, og i Frankrike ble Granit, med legendariske Roquepine som mor, en god avlshingst. Han fikk dog ikke så mange flere gode sønner i USA, men flere døtre leverte bra i avlen, og han er morfar til blant annet Why Not, italienske Esotico Prad, og den finske avlssensasjonen Choctaw Brave.

Det legges til at Ayres' oppasser var Charlie Coleman, oppasser for mange av Simpsons beste hester gjennom flere tiår, inklusiv en viss Sugarcane Hanover før han ble eksportert til Europa.